Som en storestøster var du, når vi var i lag, med  Du var den som var forbildet, den som jeg ikke kunne annet enn å se opp til og være enig i nesten ett og alt. Det du likte, det likte jeg. Det var du som fant på sprellene, alle rare ideer, når vi var små. Du som alltid gjorde de tørre familieselskapene artig, når man var liten og lei av å høre hvor stor man var blitt eller hvor lik man var en liten prinsesse. Det var du som gjorde det gøy. Du hadde alltid en sær, genuin humor som jeg sjelden har møtt senere. Du som kunne rote frem eldgamle dikt, eller historier fra hytteboka, og få de artige, og ikke minst etset fast i hukommelsen. Det var du som gjorde Kroksletten til mitt favorittsted. Det er ikke det samme uten deg lenger Eller å gå på loftet til bestemor og bestefar, kle oss i alle gamle kjoler, eller i den nedlagte butikken, og være manekenger for de etterpå. Videre var det du som gjorde det så artig å gå på oppdagelsesferd i hemmelige rom bak klesskap og under trappen der i det store huset. For meg er ikke 11.september 2001 terroraksjoner, for meg er den dagen nesten et svart hull, kun med et vagt minne om en rose og et siste farvel. Jeg kunne nevnt så mye mye mer, hvilken fantastisk og særegen personlighet du hadde.

Gamle gyngestolen som vekker minner.


Det er vanskelig å fatte at det er gått 9 år siden i dag. Det kunne vært i går. Det er ikke sant det de sier, at tiden leger alle sår, for det gjør like vondt, og tårene er uunngåelig,  når man kommer i hug at noe mangler og vil alltid mangle .Jeg savner deg.

Noen dager er mer spennende enn andre. Egentlig tror jeg ikke det er fordi det skjer noe mer, men det er en slik dag man legger merke til alt det fine, artige, søte og det litt irriterende. Slumring på morgenen med en fin trønder, at hun som nettopp har flyttet inn skuret ned dusjkabinettet, å lese rimbrev fra Petter Dass, å bli inspirert til å skrive dikt om hvordan man dreper fluer, fryde seg over grammatikkforelesing, å få enda mer lyst til å begynne å strikke denne genseren jeg tenker, å stå på bussen hele veien uten å irritere seg og å slappe av på et arbeidsrom med mat og ikke helt vite hvor man skal begynne.

Tirsdag hadde vi intervjurunde her i fotogjengen. Vi satt fra rundt 14 til nesten halv 3 på natten med intervjuer og diskusjoner. Selv om jeg var innom sinne, glede, latter, utmattelse, overtrøtthet og til sist tårer på vei hjem, synes jeg det var skrekkelig artig. Lærerikt er kanskje det riktige ordet. Å sitte i den andre enden på et intervju. Da får man et lite spark i baken om at det kanskje er på tide å få litt anelse om sitt eget førsteinntrykk som sendes ut.

Onsdag kunne jeg endelig forsvinne litt fra fotogjengen, etter 5 kvelder på rad, og kose meg med kjæresten, og tre andre trivelige folk. Taco og til og med dessert - på en onsdag  - var alle tiders onsdag.

Forresten, bilder er det dårlig av her.

"Ikke godkjent". Forbrukerens største skrekk. Ja i grunn studenters òg. Jeg skulle bare ha Aftenposten Innsikt, en liten pakke egg og browniemix til en lang intervjukveld i fotogjengen. "Ikke godkjent". Jeg venter ennå på gjeldsbrev fra Lånekassen som skal signeres og sendes inn før jeg kan øke 33,- til litt mer. Heldigvis holder 33,- til en pakke havregrøt, og 10 pakker nudler. Dessuten har jeg fiskegratenger i flertall i fryseren. Tross alt.

Studentliv<3

Aasmund Nordstoga med "Det er det samme hvor jeg havner når jeg dør" er en sang verdt å sette på og nyte i Spotify. Etterpå er det lurt å høre på "Ola Tveiten" og "Du Sier at Du Vil" av samme mann. Disse har jeg hørt, om og om igjen i helgen. Sammen med Valkyrien Allstars og Helene Bøksle. Det er deilig å finne musikk som ligner herlige Gåte. Jeg får lyst til å reise på hytta nå om høsten og nyte fin musikk og fine farger:


Mandags morgen tilbringes ved pulten med kaffe, huldermusikk av Bøksle og min foreløpige favorittbok i pensum: "Grammatikk - Syntaks og morfologi med norsk i sentrum". Fantastisk. Og den er på nynorsk! Den andre heter "Talemål" og har bilde av Draugen av  Th. Kittelsen på forsiden. Endelig har jeg tid til å sette meg ned. Helgen har vært ett eneste kjør med fadderopplegg, maling av vegger og lister på arbeidsrommet til Fotogjengen, fotogjengarbeid lørdag og hele søndag, samt ostekakebaking og bursdagsgaveleting til en viss trønder. Jeg følte meg fryktelig husmoraktig og nesten.. gammel når jeg fikk en smule lykkefølelse da jeg oppdaget at ostekaken ble vellykket, hih.

Jeg liker denne kvelden. Har akkurat kommet inn døren etter 3 øl med en koselig faddergruppe. Det var blandt annet bygging av en provisorisk oljeplattform bestående av spaghetti, marsmallows og agurk tilhørende gruppen "Ibsen, Kiellan, Lie, Bjørnstjerne... og Knausgård". Jeg dro tidlig jeg, en torsdag kveld, mest fordi jeg ikke er helt frisk (og føler meg spedalsk når jeg snørrer og hoster blandt folk) og fordi jeg skulle besøke en annen liten pjuskete gutt som var verre stilt. Men han var jo så sta at, nei han skulle ikke ha noe omsorg. Søt var du da, skjeggete barske trønderen. Ingenting er i grunn som å se de man ser på som en liten klippe, som alltid har 'kontroll' eller er skjeggete og brautende - ja å se de syke, pjuskete og litt.. stakkarslige. For ingen er perfekte.

Vel, 3 øl og mange koselige mennesker, inkludert en lang tur over festningen ga meg litt skrivekløe. Jeg  liker å stå på festningen og se utover Trondheim, og fjorden - igrunn hvilken som helst topp - når skyene er i brytningstid, ingen mennesker omkring og høstvinden rusker litt i kjakene og håret. Jeg føler meg litt evig, eller mektig. Og da kommer tankene, alle disse som er bortgjemt i hverdagens kjas og mas. Selvsagt bruker man da også hele veien hjem på å tenke ut hvordan man skal klare å skrive ned disse tankene. Vel, så stod jeg litt der, og smilte og følte meg.. rolig. Ja nettopp, rolig. En følelse jeg sjelden kjenner igjen annet enn hvis jeg skal roe ned andre mennesker fordi jeg vet at alt er under kontroll (paniske mennesker er forferdelig frustrerende). Vanligvis er jeg 'overalt' og ingensteder. Stresser rundt for å rekke ditt og datt, ordne saker og ting, tenker over om skjørtet mitt blåser opp, om sminken er dradd utover, om jeg har sagt noe rart noe (i det siste har jeg begynt å gi litt blanke i akkurat det, fryktelig deilig) og så videre. Men det er mest litt den indre roen, for ja jeg kan jo sløve på sofaen og halvsove, ikke det. Så jeg begynte å stusse litt over da, hvorfor jeg egenltig hadde denne følelsen.

Det første jeg kom på var veien videre, utdanningsmessig. Dette året som kommer nå har jeg gledet meg til som en unge i flere måneder, og jeg fryder meg over pensum til de grader. Jeg har klødd i fingrene etter å begynne, men har jo dessverre ikke hatt tid før nå. Jeg tror og vet at det blir et fantastisk år - utdanningsmessig. Alt kan jo selvfølgelig skje ellers i hverdagen. Men videre, etter årsstudiumet med Nordisk, har vært 'vag'. Ikke slik at jeg ikke har visst helt hva jeg ville, men det skjer jo etter dette året, og det er langt langt langt frem i tid. Helt til de to siste ukene, hvor jeg har måtte forklare hva jeg har gjort, og hva jeg skal videre. Og for hver nye person jeg forklarer hva jeg vil, og hva MATteknologi  faktisk går (sånn nogenlunde) ut på, så merker jeg at det kribler inni meg for jeg vet at jeg har tatt riktig valg. Endelig. Det er jo litt befriende å ha de neste fire årene planlagt. I grunn karriereveien planlagt. Ikke til punkt å prikke, det er umulig og man blir bare skuffet, men det er som et tau man kan dra seg etter føler jeg, og ikke gå seg vill, men allikevel møte mye rart på veien. For ikke å glemme interessant!

Men. Jeg er jo jente. "Skulle spist sunnere", "må trene mer" eller "æsj, kviser", for ikke å glemme "jeg har ingenting å ha på meg". Vi har jo alle våre dager. Ja ikke bare jenter, gutter også tross alt. Men nå, 21 år, så har jeg akseptert at dette er slik kroppen min er, slik fungerer den, og jeg kan umulig bli som henne eller henne, men jeg kan jo gjøre det beste ut av det jeg har fått! Og det er en helt utrolig følelse skal jeg si dere. Jeg skulle ønske alle jenter kunne gjøre det samme. Og med 'å gjøre det beste' mener jeg ikke å perfeksjonere, men å holde den ved like. Få i seg vitaminer og mineraler man trenger, mosjonere så man har muskler nok til å ikke dø når man bor i fjerde etasje (!) og slik at kroppen, når den eldes, ikke bare vil se litt bedre ut  men at man holder seg yngre litt lenger i den forstand at man ikke går pukkelrygget og er livredd for å knekke lårhalsen før man fyller 70, eller for å dø av blodpropp mens man er på blåbærtur. Jeg vil kunne orke og nyte de årene jeg er gammel også, jeg, ikke ligge som en grønnsak i 20 år og la andre ha kontrollen over mitt liv, nei jeg vil gjøre så mye så mye. Nå, dette ble en liten diversjon, men pyttsann. Det er min blogg og akkurat denne posten var for meg å skrive fritt. Poenget mitt var i hvert fall at det er en skikkelig ro i seg å ha, det å akseptere hvordan man ser ut. Jeg har nok litt for stor underkropp, nesa mi er nok rar, ansiktet lett å glemme, men jaja. Jeg har fint hår synes nå jeg, og timeglass, og skulle jeg bli alvorlig syk har jeg jo litt å tære på (alvorlig syk kan også byttes ut med studentbudsjett). Alt har sine fordeler og ulemper.

Roen følte jeg nok også fordi jeg, i skrivende stund, føler meg rimelig lykkelig. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå, jeg har akseptert meg selv fysisk, jeg har ny hybel som jeg er ordentlig glad å bo i, jeg har en utrolig kjæreste som overrasker meg til stadighet (undervurdering er å anbefale) og som har lært seg litt til hvem jeg er (og jeg kunne skrevet mye her men jeg vet du leser og det er ting du ikke vet engang kjære), jeg har mange koselige og nusselige venner, familien er ved god helse, og ingen store økonomiske kriser. Ja jeg kommer ikke på så mye mer fint. Jeg er oppegående, frisk, har evner jeg endelig kan boltre meg med i ett år (og forhåpentligvis resten av livet hvis jeg klarer målet mitt) og burde boblet av lykke. Og ja jeg gjør det. Men mens jeg tenkte gjennom dette, kom også de grå siden i meg frem. Ja jeg kaller det de grå sidene. Da øynene får gråpapir foran seg, og alt blir tungt. Jeg misunner de menneskene som klarer å se lyst på tilværelsen når de faktisk har grunn til det. De samme menneskene som klarer å se lyset også, selv når alt er grått. Jeg er uheldigvis ikke en slik person. Humøret mitt svinger voldsommere enn Foucalts pendel og det er plagsomt, både for meg og for de nære, selv om de ikke klager. Hadde jeg drukket mer enn 3 øl i dag, eller ikke gått fordi jeg var syk men fordi jeg følte meg 'til overs' som så ofte, hadde jeg nok ikke skrevet noe her. Da hadde jeg som vanen tro grått, forbannet og ønsket bare å forsvinne sporløst. Kutte ut all kontakt med alle jeg kjenner, gi opp han som får det til å krible i magen ennå, og nesten bare.. ja, forsvinne. Så svart kan jeg se ting. Der og da er det grusomt. Jeg føler ingen bryr seg om meg, ingen som lurer på "hvor er du? " eller "Bli med ut da!". Jeg er ikke klarsynt nok i det humøret til å vite at det er jo min skyld, jeg prøver jo ikke å være en slik person som folk legger merke til konstant. Men jeg har, heldigvis, lært meg at det er bare periodevis. For en kveld faktisk. Så sover jeg og kan være en sprudlende gullfugl morgenen etter. En noget skamfull en, for det er lett å lage krangler med den du er mest glad i for å skyve problemet over på noen annen.  Men jeg akter ikke undersøke om jeg 'lider av noe' - jeg har heldigvis oppdaget at det er en av ulempene for meg med ppiller. Dog, en ting vil jeg si; og hadde det ikke vært for disse.. gråtimene en gang i blandt, så hadde jeg nok ikke klart å følt på den lykkefølelsen som iblandt slår meg midt i magen. Jeg gikk noen år i ungdomstiden, totalt likegyldig til følelsene mine. Ikke til verden, men jeg gråt ikke en eneste tåre på ett år. Latteren var bare et lite smil uten lyd. Det var den helt frem til slutten av videregående, faktisk. Ikke fordi jeg ikke ville, eller noe var galt, jeg klarte bare ikke. Så le høyt og hjertelig, eller knyttneven med lykke, eller boblene av forelskelse, gjør det verdt å ha gråtimer som kanskje virker veldig drastiske. Men jeg skriver det litt også fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene om det.

Nå fant jeg en boks med BonBon-sukkertøy  og datt litt ut av dette jeg. Jo, der kom det tilbake. Roen er ikke langvarig, det vet jeg, for selv om jeg vet hva jeg vil bli og vet hva jeg har rundt meg, så vet jeg ennå ikke hvem jeg vil være. Og det er forferdelig frustrerende. Jeg har en fot i hver bås og har da tydeligvis flere bein enn tre blekkspruter har armer tilsammen, føler jeg. Jeg vil være fornuftig, ordensmenneske, snill, omsorgsfull, kreativ, i det ene øyeblikket vil jeg filosofere og i det andre vil jeg være realist, sportslig, husmor, fashionista, sunn, carface, ja jeg har ikke ord på det. Det er så mye jeg har lyst til. Men det er jo i mitt hode viktig at den du prøver å vise at du er også oppfattes slik. Foreløpig har jeg kommet frem til at å være feminin uten å være barbie er en grei forklaring, kreativ kan man være på alle områder, seriøs er jeg i ytterste nødstilfeller fordi jeg har oppdaget at seriøst er kjedelig, ja selv i begravelser elsker jeg at man kan få ledd bort sorgen rundt kaffebordet, men jeg kan ikke både være ordensmenneske og surrte og vimste. Jeg elsker alt som er av gammel tid, allikevel fryder jeg meg over nye ting. Sjenert og utadvendt i samme instans. Impulsiv og giddaslaus. Kanskje, for de som leser dette og kjenner meg, synes det er helt feil og ler av mine tanker om meg selv. Vel, egentlig var alt dette litt for min egen del, for å bevise for meg selv hvor umulig det er å vite hvem jeg vil være.

Nei. Roen får komme når jeg blir eldre og kan kjenne vinden ruske fra en annen høyde, kanskje mye høyere enn festningen, og humre tilbake på alle disse patetiske og ungdommelige tankene jeg tenkte og skrev ned i dag. Men det var en deilig smakebit på følelsen.

Hjertet mitt hoppet litt og jeg måtte stoppe og beundre åsynet, selv med snufsete nese og hoste i halsen. For vet dere hva jeg oppdaget på Bunnprisen i Elgesetergate her i Trondheim? Over kjøleskapene med meieriprodukter, der hvor man gjerne har logoreklame, så er det en hel remse med bilder av 'gamle' Tine-produkter. Jeg ble helt mo i knærne, for der var det første designet til Duo-yoghurt, gode gamle fløtedesignet, og sukk, de stygge moderne' melkekartongene som gjorde at de fine blomsterkartongene forsvant. Men allikevel. Nostalgi! Akkurat som med Polaroidbilder jeg har lyst å vise:

Guro, Maren, meg og Torunn på eksamensfesten i våres.


Influensa har det nok vært, og i går, uten TV, uten Internett, og uten i stand til å lese fordi det var for utmattende lå jeg halveis i koma, halveis og sov hele dagen. Jeg tror det er lenge siden jeg har vært med på noe så kjedelig og jeg har virkelig bestemt meg for å gjøre det jeg kan for å unngå å bli en sengeliggende grønnsak på mine eldre dager. Jeg skal være like sprek som mormor og morfar på nesten 90. Vet dere, de har laptop og trådløst og har lært seg til og med å bruke Skype! Og bor i et fireetasjes hus og er himla kule. Poenget mitt er forøvrig at jeg har gått glipp av masse fadderting og har knapt blitt kjent med noen så veldig godt og jeg synes det er forferdelig trist. Får håpe ingen ser stygt på hun-der-som-alltid-egler-seg-innpå-på-forelesinger.

Eksamensfest i våres. Burde vært istedenfor influensa..

Men, i dag, i kveld heter det vel, ja nå er det nesten midnatt, så har jeg fått internett og jeg har begynt å bli bra etter mange glass med eplejuice og iste, som jeg egentlig aldri aldri drikker, og en kopp med varm sjokolademelk med honning i, og utallige ark dasspapir. Jeg har rød nese, vond rygg, og fortsatt en whiskey-stemme uten like, men jeg fatter mot. For i morgen er første forelesing! Orienteringsmøte, vel og bemerke. Jeg har nesten alle pensumbøker i boks, både til begge Nordisk-fagene og til Historiefaget. Jeg har smuglest og skal virkelig lese i morgen for det er så spennende, så spennende. Jeg er nok sær som kan åpne en bok om talemåter i Norge med dialektord, eller en ren grammatikkbok og få frysninger på ryggen. Så forvent eder, et slik velformulert og korrekt, ja for det har vært mangel på det - et korrekt språk.  Men åja, og jeg har forelesing klokken 08 på mandagsmorgenene de siste 6 ukene av semesteret, men det er historie så da står man sikkert opp klokken 05.


Men nå skal jeg sove og bli frisk ja, og vet dere, jeg er så glad inni meg at det bobler, og jeg har ikke lyst til å drikke et eneste glass øl fordi jeg vil ikke bli sur og lei og føle meg mindreverdig og teit igjen, for det ødelegger. Fine ting skal ikke ødelegges slikt, da skal man minst telle til 13 og vite at det er viktig det man har å si ellers kan man la være å si det. Egentlig burde man bare si fine ting, men jeg vet ikke, jeg klarer ikke si alt det fine jeg tenker om folk, for jeg er redd for å kvele de, og ender opp med bare å si kjølige og til tider både krasse og spydige ting, selv om jeg oser av fine ting jeg egentlig vil si og tenker. Jeg skal bli flinkere på slikt. Og alltid når jeg er syk oser jeg av treningsglede så bare det forbaskede studielånet kan komme så jeg har råd til både treningsmedlemsskap og litt annet enn vassgrøt. Selv om det er skrekkelig morsomt de kveldene man ikke blir sur og lei av øl og ler og danser hele kvelden og har de vittigste og særeste diskusjonene som aldri forsvinner fra minnet. Forhåpentligvis. Og takk for god-bedring-ønsker og gratulasjoner og herrenusselig så gode dere egentlig er, dere som sier noe<3 Jeg er bare verdens dårligste svarer som jeg har sagt tretusen ganger tidligere. Men dere er søte.

Jeg har ikke internett, jeg er forkjølet og alt jeg vil nå er å bli frisk og starte forelesinger.

Elisabeth spilte bursdagssang for meg ved midnattstider når en håndfullfotogjengere med følge pilset. Konrad var søtest og snorket seg gjennom natten slik at jeg ikke fikk sove, og måtte søke tilflukt på sofaen, men til gjengjeld fikk jeg boller og kaffe på senga, og et gammelt trekkoppkamera fra 1953! Jeg har fått tre kjempemessige gråsteiner av mor og far, for at jeg ikke skulle oppdage at det var to puter og en vinterdyne som var pakket inn. Max og Sam har donert penger til innkjøp av synonymordbok og fremmedordbok og jeg har fått så mange koselige gratulasjoner at jeg snart sprekker av glede. Men fy så gammel jeg føler meg.

Jeg har også immatrikulert og er offisielt årsstudiumsstudent i Nordisk språk og litteratur på Dragvoll. Faddergruppen virker koselig og jeg lurer på om det er så veldig positivt at jeg, to timer før jeg skal ut og begynne fadderuken(e) er dødsliten og vil helst sove flere dager i strekk. Men så gleder jeg meg mer til pensum og skolestart enn fadderopplegg, heldigvis.

Og i kveld skal jeg se på ny hybel. Jeg tror den er i samme oppgang, eller to etasjer opp, og er nesten dobbelt så stor. Da kan jeg jo faktisk ha plass til mennesker hos meg. Eller bare ekstra rot. Hvem vet.

Det blir en fin høst. Og den starter i morgen. Men aller aller først skal jeg begynne på min nye godbit. En tykk, rød bok på 600 sider av en forfatter jeg tilnærmet forguder. Lars Saabye Christensen - Bernhard Whals Fornsakkelser. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes han er så flink. Kanskje det er språket. Det er.. annerledes. Og bøkene er preget av slik absurde historier som allikevel ikke er uvirkelig. Og den dystre undertonen.


Jeg ser frem til tidlige morgener med kaffekoppen i hånden og lese aftenposten før dagen begynner. Var egentlig litt lei meg, for at Aftenposten igrunn er så dyrt. Før jeg oppdaget eAftenposten. Og det er så fint å stå opp grytidlig. Ja den lille stunden før resten har våknet til liv, er en av de fineste. Jeg ser frem til å ha et pensum jeg kan fryde meg over. Noen bøker ble kjøpt i går. Jeg gleder meg. Hvis noen har Hamsun - Sult og Amalie Skram - Sjur Gabriel å selge eller gi bort så er jeg nesten lykkelig. Jeg gleder meg til å lære enda mer historie. Til å dypdykke i litteraturens verden, forstå språket bedre.



Jeg gleder meg også til å møte nye mennesker. Lære enda flere individer å kjenne. Og å møte alle kjente og kjære igjen. Ikke minst ha tid til overs til alt jeg vil. Slik som å strikke. Jeg skal strikke genser. I hvert fall begynne, for nå er jeg så lei av å strikke sokker, jeg har altfor mange ullsokker. Og så skal jeg bli flink fotograf. Og god kjæreste. Har lyst å lære meg å like øl som ikke er Dahls. Eller Stella. Og nyte hver eneste dag.


Og så gleder jeg meg til å ta buss til skolen igjen. Det savner jeg, disse 15-20 minuttene på morgenen i halvkoma med musikk på øret. Det er nesten like koselig som å stå opp før alle andre og lese aftenposten med kaffen i hånden, det.



Jeg tror jeg kommer til å skrive mye mer her fremover. Ikke kanskje i hyppighet, men i mengde. Skrivetrening. Og det kommer kanskje mer seriøst enn bare rabalder om livet mitt, for det er jo igrunn ikke det mest spennende. Det blir forhåpentligvis litt mer ordentlige tekster. Kanskje jeg tør å prøve meg på litt samfunnskritiske tekster etterhvert òg, når jeg både har fått litt sjangerlære inn i skolten igjen, og lest avisen noen uker. Jeg vet ikke. Jeg vet mange leser på grunn av typsik 'jenteblogg'. Men jeg fyller 21 år om to dager, og da synes jeg at jeg burde begynne å bli litt.. voksen. Ikke så voksen at jeg tar alt seriøst. Ånei. Det kommer jeg aldri til å bli. Men det er forskjell på å kunne være barnslig i ny og ne, og det å aldri forlate fjortisalderen, tross alt.



Og akkruat nå. Akkurat nå er jeg lykkelig. Hvis Lånekassen kan somle seg til å behandle søknaden min bare. Men ellers er jeg lykkelig og det er... betryggende. Rart. At lykke betyr trygghet på en måte. Man roer seg ned. Eller, jeg tror faktisk at det som mangler er en katt. En kosete fluffy kjælen katt. Men da må jeg flytte og det vil jeg heller ikke.

Alle bilder er funnet på WeHeartIt.com

Jeg har cirkus ingenting å berette for tiden. Ommøblering, storvask, lese ut isfolket.. det er ikke så spennende, right? Kommer dere på noe vettug jeg kan skrive så skyt ut. Orker foreløpig kke å fotografere alt jeg handlet i London - men jeg fant verdens fineste blå 'rødhette'jakke på Urban Outfitters. Og de har den jo på siden sin så DEN kan jeg jo vise.

En morgen uten en god kopp kaffe, og gleden av å hoppe i en varm dusj, er en morgen uten lys.

Oh my, jeg er i det poetiske hjørnet gitt. Jeg har handlet massemasse i London, blandt annet de perfekte (!) brune skinnvinterskoene med foret ull på Topshop og en grønn parkas som ikke bare ser bra ut, men gud hvor deilig den er å ha på seg. Mangler bare et skjerf og en olabukse til og vinteren kan komme! For jeg har handlet gensere for en gangs skyld også. Jaggu.

Isfolket, isfolket og isfolket. Jeg er på bok 34 av 47, og er helt oppslukt. For noen dager har jeg virkelig glemt omtrent alt rundt meg (eksamenslesing gikk litt skeis..), og kunnet leve meg inn i en helt annen verden. Fantastisk følelse av at man klarer ikke å lese fort nok, så spennende er det. Men det er hovedgrunnen til at jeg elsker å lese. Man kan dukke ned i en verden så ulik denne, en verden som er slik den kanskje burde være, kjærlighetshistorier så fine at man gråter fordi man føler så med den smerten, og den lykken, som fortelles om. Grøsserhistorier som får meg til å begynne å tro jeg ser to, blanke tinnøyne stirre på meg i mørket. Jeg synes det er viktig. Å kunne leve seg inn i noe annet for en liten stund. Et avbrekk, en drøm. Særlig når alt man gjør om dagen er å vente, og vente.

På tur mellom Lillehammer - Fagernes. Hadde vært vakrere hadde jeg hatt tilgang til photoshop, dessverre. Foto: meg

Jeg spiser varme kanelboller, leser pensum og øver på å programmere helt grunnleggende. En uke til London, som føles ut som en hel evighet, når dagene før må brukes på ja - pensum. Og i går var det nesten krise, for pappa lurte på om jeg hadde gyldig pass, så mamma og jeg brukte en hel time og vel så det på å lete etter passet mitt på alle tenkelige steder, og mamma var irritert fordi hun mente jeg ikke hadde orden på sakene mine og at passet nok lå et sted i Trondheim, men jeg kunne ikke huske at det ble med på flyttelass nr 1 eller nr 2, og plutselig, når jeg snakket med pappa på telefonen igjen, og romsterte rundt som man vanligvis gjør i telefonen, så fant jeg det; kilt mellom en DVD og noen konvolutter bak en blomst på den ene, bortgjemte kjøkkenbenken. Så da blir det London. Jeg skal handle 3 olabukser, noen overdeler, en vippetang, en vinterjakke, to kjoler, undertøy og et korsett. Det er utrolig stilig, synes jeg, å kunne ha et korsett under kjoler. Man får holdning av slikt. Og mer definerte former, så klart. Men det er fint.


Og igjen bruker jeg altfor mange ord på altfor lite handling. I går var det Rabalder hos Balder, og det var vin, mange nye mennesker, noen lagde vulgære dikt, eller setninger, med bokstavkjeks og det var egentlig veldig artig.

Lange kjøreturer er noe jeg setter pris på, særlig når jeg får kjøre alene, så fort jeg tør, med fint vær, kuer langs veien og muligheten til å gaule gjentatte ganger til Jahn Teigens "Optimist" eller Bob Dylan med Tambourine Man. Veien gikk fra Trondheim til Lillehammer, med en liten villkjøring i Lillehammer - men det gjorde igrunn ingenting for det er alltid spennende ting langs veien. Det var fint å få stoppet og lagt roser på graven i Vingrom, og samtidig høre stillheten mens en sval sommervind rusker i skjørtet på kjolen, i håret, og man har muligheten til å samle tankene noen minutter. Dramatisk ble turen videre, over Dokka mot Bagn i Valdres, når både sauer og kuer syntes det var passende å sove midt i veien. Koselig var det, å stoppe hos besteforeldre i Bagn og få perfekt grillet kyllingfileter, gode kaker og høre de mimre om de gamle bilene de har hatt gjennom tidene. De fikk sin første bil i 1948, tenk det! Det er fra bestefar jeg har arvet kjøregleden, for han kunne plutselig finne på å si til familien at "Nei, nå tar vi oss en kjøretur" og da visste bestemor at hun måtte pakke litt ekstra, for selv om tanken var å kjøre en time eller to, kunne de plutselig havne så langt som til Oslo og overnatte der. Det var frustrerende å vite at man nesten gikk biltom på en øde strekning hvor det var en halvtime, time til første bensinstasjon. Og det var deilig å endelig, 13 timer senere, kunne legge seg under dyna og sove godt, vel vitende om at mor vekker en med kaffe på sengen.


Jeg har lovet meg selv, at uansett hva, så skal jeg en gang før jeg dør ha en sommer med telt i bagasjerommet, en god bunke CDr og vinduene åpne, for ja, man må jo ha vinduene åpne og kjenne vinden ruske i håret når det er sommer og fint vær, til tross for air condition, for det er jo da man kjenner virkelig at man kjører, og så skal jeg kjøre Norge fra topp til tå, titte innom alle fine steder jeg vil se, og nyte livet på landeveien.


Det jeg egentlig skulle skrive var om Trondheim. Fire netter med varm hud ved siden av seg. Det er fint. Vi så Spelet om Heilage Olav i Stiklestad, og det anbefales. Det var koselig, og flinke sangere, ikke minst fengende musikk, og spennende skuespill. En ting som kan krysses av ting-som-må-gjøres-før-jeg-dør-lista. Jeg var husmor og laget hjemmelagede hamburgere i kjole (og nøt et glass rødvin underveis) til Konrad var ferdig på jobb på mandag. Husmorjobb kan være artig noen ganger. Vi var gammelt ektepar, som har byttet på å vekke hverandre med kaffe på sengen, og hvor han kjeftet på hun som ryddet, og sa at nei nå må du sette deg ned og se frokostTV med kaffen din, du, og når vi leste i hver vår bok enda det bare var fire dager etter fem uker. Men nå er det hjemme igjen, hos mor og far og god mat og konteeksamenslesing, før London. Herregud som jeg gleder meg. Og siden jeg bare har med lille-PC og ikke store-PC hit, har jeg ikke photoshop eller planer om å lagre bilder på lille-PC så egne bilder er det lite av.  Bildene er fra WeHeartIt.

Jeg vet jeg er glad i klær når det er smertefullt å rydde klesskapet. Rydde som i å kvitte seg med det jeg ikke bruker, og rydde for å oppdage alt jeg virkelig trenger. Snufs. En hel IKEA-pose full til Fretex, enda en til byttefest, og en liten haug som legges ut for salg senere. Men oh, nå gleder jeg meg jo enda mer til London! Og høsten. Og guri, jeg har så mange kjoler at jeg blir lykkelig, og enda vil jeg ha mer, og knapt tør jeg å bruke noen heller til hverdags. Det må jeg begynne med.