Spørsmålene om hva lysglimtene egentlig var, stod fortsatt ubesvart. Det samme gjorde historien til Vilje: hvordan kom hun seg unna? «Jeg hørte de begynte å marsjere mot utgangen. Jeg holdt pusten mens jeg så alle Vaniljealvene ble ført bort mot fartøyet til SaltE, mens Non-Stop-hæren dyttet og skubbet de bortover. Langt bak mengden kom SaltE alene og så seg grundig om. Han stanset veldig nær meg, snuste og sniffet. Jeg merket han visste om mitt nærvær, men stod som en saltstøtte. Han ventet til alle andre hadde gått om bord, før han til slutt snudde seg og stirret meg rett inn i øynene. Men åå, det var de rareste øynene jeg noensinnne hadde sett! Ytterst lyste de av blindt hat, men jeg så forbi og så noe... noe jeg ikke kunne beskrive. Det var en rar følelse.» Vilje forsvant litt inn i tankene sine.
«Fortell da! Vi dør av spenning her. Skal vi klare å redde Vaniljepikene og julen må du fortelle, Vilje!» Krutt begynte å bli brysk, og stemmen hans fikk Vilje til å samle seg: «Jasså, enn desertør?» sa han spydig mot meg. Jeg svarte ikke. «Men jeg vet hva vi kan gjøre med deg, ja..» Jeg merket at tankene hans kvernet litt. «Jeg gir deg en sjanse til å løpe alt du kan og redde deg selv, løp mot Karamellalvene hvis du klarer! Og med denne beskjeden: Vaniljepikene slipper fri, mot at jeg får Polarstjernen og Julenissesleden!» Så tok han tak i meg, kastet meg så langt han klarte. Det var slik jeg skrubbet meg opp, før jeg løp alt jeg kunne. Og resten vet jo dere nå.
0 fingeravtrykk:
Legg inn en kommentar