Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette meg ned, puste ordentlig, tenke litt. Ikke slik tenking som går på autopilot hele dagen, eller den tenkingen når jeg ikke får sove - nei den type tenking som dukker opp når man kommer hjem, ikke full men ikke edru, og setter seg ned på gulvet med tannbørsten i munnen, og nesten sovner. Det er alltid noe, eller noen. Jeg klarer ikke koble ut. Det hadde vært så deilig å fysisk revet ut alle ledninger, til pc, og TV, skrudd av mobiltelefonen, puttet på hodetelefonene og puslet med sitt i sin helt egen verden i en hel uke. Ta en pause fra den moderne hverdagen.
Men det går ikke. Det er forelesinger å være på, mail som må besvares, nyheter å følge med på, mennesker som krever kontakt. Eller er det det? En uke, det er ikke mye? Ekte venner er jo de man kan se igjen etter ett år, eller tre, og alt er som før. Forelesinger kan taes igjen. En uke er i grunn ingenting, bare at i min verden så føles en uke ut som en hel evighet.
kaffe, 2005
I februar har jeg vinterferie.
Kanskje jeg får det til da?
det hørtes veldig fint ut, og sånn egentlig vil jeg gjøre noe lignende. I sommerferien, når jeg var i danmark med veninnegjengen hadde vi ikke tilgang til pc, så ikke på tv og brukte ikke mobilene, i sånn ca en uke eller noe, DET var fint det. For, jeg har det slik nå at det konstant er støy rundt meg, i meg. Ingen hvile. Ingen pause. Det er slitsomt.
SvarSlett