Dagene flyr forbi som kinesiske lykter - vakre - og plutselig langt, langt vekke. Det er masse å gjøre, og enda mer jeg har lyst til å gjøre. Jeg sover tre timer, jeg sover tretten, jeg glemmer å spise, jeg glemmer å tenke. Men det er bra, jeg har det bra, alt er bra. Hadde jeg hatt en sommerjobb og et dyr hadde alt vært perfekt og det synes jeg er litt skummelt å tenke på, for det er en uvant følelse. Det er litt som at 'hei, jeg fortjener ikke dette' men så smiler jeg allikevel og nyter det. Kanskje det er fordi jeg ikke finner noenting skummelt lenger? At jeg har sluttet å manne meg opp for å være modig for alt? Jeg håper det varer.
0 fingeravtrykk:
Legg inn en kommentar