MORBELINE

mareritt

2012-02-06T09:34:00.000+01:00

Når man våkner opp av et skikkelig, skikkelig fælt og ille mareritt er det trygt og fint å ha noen å krype inntil.

Maretittet i natt har jeg egentlig lyst til å fortelle, selv om det helt sikkert ikke høres så skummelt (og kult ut) som det egentlig kjentes ut som, så jeg skal fortelle som en ekte fortelling, ikke gjenfortelling - uten tillegg.

Del 01
Mor, bror, kjæreste og jeg slapper av i sola på terrassen, etter en klassisk sommermiddag. Det er varmt, ordentlig juli-idyll. Jeg venter besøk av Anniken hvert øyeblikk, så når bror sier at han så noen komme gående spretter jeg opp. Vi kan se gjennom vinduer på begge sider av huset, så man ser når folk kommer. "Hun er blond, ikke sant?" spør han idet jeg går. "Blond? Hæ? Nei, Anniken har det fineste røde håret hun". Jeg går inn og låser opp døren på vaskerommet, spent på hvem dette er. Så står hun der, en skikkelig gammel, gammel dame med lut rygg, mørkegrå permanent og med de ondeste øynene jeg har sett. Jeg skjønner at noe ikke er som det skal, skriker høylytt men uten håp - hun gjør noe rart noe, elektrisk støt så kraftig at jeg våkner.

Del 02
Jeg befinner meg hjemme hos den gamle damen. Det er ikke koselig der, og i hjørnet ligger det en kropp pakket inn som en sommerfuglpuppe. Underbevisstheten sier meg at det kanskje er den ekte damen som ligger der. Jeg er der sammen med en fremmed mann som utgir seg for å være detektiv. Plutselig skjer alt på en gang, jeg følger ikke med, men mannen har klart å drepe den gamle, fæle damen. Men det gjør ikke han, i øynene, selv om han later som. Jeg kommer meg, noe forslått, videre og finner igjen en hel samling av mennesker. Alle er redde, det er noe som ulmer på stedet vi er. De fleste er ukjente for meg, noen er familie. Vi spiller trivial pursuit, før strømmen går, og noen forsvinner. Alle kakene i spillet - og det var mange - ligger nå strødd utover hele gulvet. Febrilsk prøver jeg å plukke de opp, uten mening, jeg er livredd for det skumle men mister all logikk. Så går det opp for meg: verken den gamle damen eller detektiven var onde i seg selv. De må ha drept noe, noen, som på den måten overførte en skummel substans av et slag.

Hele gruppen bestemmer seg for å finne ut av hva som har hendt, men ingen vet hva jeg har funnet ut ennå. Vi må ta en kjempestor Berg-og-Dalbane for å komme dit vi skal. På enden faller alle ut og inn i en åpen hall, skrått gulv fylt med vann og blått underlag som i et barnebasseng. Jeg får endelig fortalt to personer om hva jeg har funnet ut, og alle blir bekymret: for det første vet ingen at detektiven ikke er snill, men tydeligvis har lurt oss i en felle. Og for det andre så vil det være en uendelig sirkel hvor vedkommede som tar livet av 'monsteret' selv blir et.

Og så gikk vekkerklokken av. Bah.

kollektiv kjøleskapspoesi

2012-02-03T15:11:00.001+01:00

Å bo i kollektiv har sine fordeler og ulemper.

Når nabogutten spiller dataspill med sin nye bassforsterker, er det en grei ulempe.
At du har venner på besøk, og skal lage skikkelig god biff-middag, men at hele kjøkkenet plutselig er okkupert av 10-12 stykker som skal vorse, slik at dere glemmer halvparten av tilbehøret, er også en annen.

Heldigvis har det sine fordeler også.
Når noen lager vafler, og kommer inn til deg med vafler og rømme mens du sløver på sofaen er fint.
Eller når det er en felles dugnadsånd for å få kjøkkenet litt mer hyggelig.
Og når det er kakerester til overs man bare kan forsyne seg av.

Spesielt koselig er det å våkne søndager og se hvordan kjøleskapspoesien har forandret seg etter helgens bruduljer:

fint

2012-02-01T07:14:00.001+01:00

Den følelsen jeg går rundt med om dagen er en sånn følelse man på èn måte har lyst til å gå rundt med for alltid, men på den andre siden er det jo litt dumt, for man får ikke gjort så mye annet enn å tenke og dagdrømme. Jeg smiler for meg selv på de mest utenkelige steder, og har generelt bare lyst til å ligge i en armkrok.

Funnet her.

(mitt forsøk på et klissete innlegg failet litt siden jeg ikke aaaner hvem som leser for tiden, ergo et nusselig bilde istedet).

2012-01-26T10:27:00.001+01:00

Når det er så kaldt at man blir liggende under dyna og stirre i taket i en halvtime istedet, er det lov å drømme seg bort og savne slike fine stunder som over, med de to fineste frøknenene, Oslofjord og umettelig med jordbær.

skolelys

2012-01-25T20:49:00.001+01:00

En gang fylte jeg seks år. Den dagen var jeg ikke bare seks år, men stor, skikkelig stor - jeg begynte i første klasse. Det var riktig så stas husker jeg. Hele dagen gikk jeg med sommerfugler i magen. Jeg hadde ny sekk, sløyfe i håret og gledet meg til å lære masse. Gledet meg til å kunne lese noe annet enn Bobseybarna og Frøken Detektiv. Og det fikk jeg - for jeg fikk kose meg med å lese bøker mens resten lærte alfabetet. Jeg husker følelsen av å sitte bak en stor skolepult for første gang ennå. Jeg husker jeg var modig, sa hei, og fikk min aller første nye venn. Jeg husker jeg hadde barnebursdag, ballongene, ja hva jeg fikk den dagen til og med, og at jeg ikke ville legge meg på kvelden for jeg var så glad.

Når jeg nå sliter med fag som mikrobiologi, organisk kjemi og fluidmekanikk merker jeg på en måte at jeg skulle ønske jeg var litt tilbake til første skoledag igjen. At jeg ikke bare leste bøker hele tiden, at jeg istedenfor å lese gjennom norskbøkene på ungdomsskolen og videregående, hadde hatt litt mer til overs for tall, kvadratrøtter og algebra. At det ble interessant før det ble for vanskelig. Men da hadde jeg kanskje valgt helt annerledes? Da hadde jeg kanskje ikke vært der jeg er akkurat nå? Tatt de studiene jeg har tatt, og blitt kjent med de menneskene jeg kjenner nå?

Så var jeg litt søt da. Blond og greier.

spøkelses-nordlys

2012-01-24T23:58:00.000+01:00

I dag har jeg jaktet på nordlyset. Det var koselig. Vi så ikke noe nordlys. Men så var det stjerneklart og jeg fikk kakao og kos, så da var alt greit allikevel. Jeg hadde til og med kameraet oppladet og fotografen i meg gledet seg, men ble kjempeskuffet, så da får jeg vise et helt random bilde istedenfor.

Jeg skulle til å skrive at jeg skal bli flinkere på å skrive om søte, fine ting i hverdagen, men jeg vil ikke bli flinkere til noe lenger, jeg vil bare gjøre det som jeg har lyst til og håpe at hvis jeg har lyst til noe ofte nok, så blir jeg flinkere til det uten å streve så hardt. Bortsett fra skole, da.

vår beste dag

2012-01-23T22:46:00.003+01:00

Marit Larsen - Vår beste dag.

Dagene flyr forbi som kinesiske lykter - vakre - og plutselig langt, langt vekke. Det er masse å gjøre, og enda mer jeg har lyst til å gjøre. Jeg sover tre timer, jeg sover tretten, jeg glemmer å spise, jeg glemmer å tenke. Men det er bra, jeg har det bra, alt er bra. Hadde jeg hatt en sommerjobb og et dyr hadde alt vært perfekt og det synes jeg er litt skummelt å tenke på, for det er en uvant følelse. Det er litt som at 'hei, jeg fortjener ikke dette' men så smiler jeg allikevel og nyter det. Kanskje det er fordi jeg ikke finner noenting skummelt lenger? At jeg har sluttet å manne meg opp for å være modig for alt? Jeg håper det varer.

pust

2012-01-12T21:25:00.003+01:00

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette meg ned, puste ordentlig, tenke litt. Ikke slik tenking som går på autopilot hele dagen, eller den tenkingen når jeg ikke får sove - nei den type tenking som dukker opp når man kommer hjem, ikke full men ikke edru, og setter seg ned på gulvet med tannbørsten i munnen, og nesten sovner. Det er alltid noe, eller noen. Jeg klarer ikke koble ut. Det hadde vært så deilig å fysisk revet ut alle ledninger, til pc, og TV, skrudd av mobiltelefonen, puttet på hodetelefonene og puslet med sitt i sin helt egen verden i en hel uke. Ta en pause fra den moderne hverdagen.

Men det går ikke. Det er forelesinger å være på, mail som må besvares, nyheter å følge med på, mennesker som krever kontakt. Eller er det det? En uke, det er ikke mye? Ekte venner er jo de man kan se igjen etter ett år, eller tre, og alt er som før. Forelesinger kan taes igjen. En uke er i grunn ingenting, bare at i min verden så føles en uke ut som en hel evighet.

kaffe, 2005

I februar har jeg vinterferie.
Kanskje jeg får det til da?

Glede akkurat nå er..

2011-12-31T01:11:00.000+01:00

..når besteforeldrene dine ringer foreldrene dine, og sender deg en mail, fordi de stolt så at twitteren din havnet i A-magasinet.
..når du har tusen prosjekter du hviner etter å hive deg over (og allerede har begynt på).
..når savnet er av det gode slaget.
..når du smiler deg i søvn hver kveld fordi ingenting er feil.

Jeg rakk aldri å fullføre kalenderen siden eksamen tok overhånd.
Men jeg er ikke en som ikke avslutter:
Den SKAL bli ferdig, bare ikke i natt.

14. Desember

2011-12-20T16:59:00.000+01:00

Så stod de reiseklare alle fire; Krutt, Krall, Kryme og Vilje. De så i grunn litt søte ut, der de stod alle tre med hver sin slitte ryggsekk, Kryme med den stripete topplua si, Krutt med skjerf større enn magen sin, Vilje med en lånt jakke fra en av alvedamene og Krall som minnet mest om en alveutgave av Indiana Jones. Med Hockeysveis, vel og merke.

For å komme til Julenissens univers måtte de reise i en kapsel med direktelink til Julenissen. Slike reisemetoder foregikk over hele universet, men hver planet måtte godkjenne alle linjer, slik at uvedkommede ikke slapp inn. "Klar, ferdig, god tuuuur!" hørte de Onkel Kløppers stemme, som gradvis falmet bort. Det føltes som om de surret rundt i Universet i evigheter (men som egentlig bare var femten minutter) før de brålandet og alle skrek noe forferdelig. De fikk kavet seg ut av kapselen, og kom til en planet koseligere enn noe annet de kunne forestille seg. Julenissens univers er akkurat slik det er fremstilt, bare enda finere. Glitrende, tung snø overalt, de fineste, koseligste pepperkakehyttene med den mest elegante pynten en kunne tenke seg, små grønne alver som svinset overalt, nynnende og trallende. Det var teddybjørner som vagget rundt og passet på at alt gikk som det skulle. Og lukten, den lukten ville de fire aldri glemme. Det luktet ikke vanilje eller karamell eller noe annet de var vant med. Det luktet... "jul" sukket de alle i kor. Krall sanset seg: "Nei, vi må ikke stå her og bli nedsløvet. Vi må finne julenissen så fort som mulig!". De surret rundt i juleland før Krutt gikk lei av å surre, huket tak i en litt forskrekket grønnalv og spurte etter Julenissen. Alven klarte så vidt å stamme "d-d-d-e-r" mens han skjelvende pekte i en retning, og for avgårde som en pil. "Humm, av en eller annen snål grunn dere, minnet han der meg om en grønn versjon av deg, Kryme". Kryme ble tydelig flau, og rødmet. Vilje fniste, og strøk han på kinnet. Da ble han ikke akkurat mindre rød. De gikk i retning der alven hadde pekt, og kom til et stort hus, større enn alle de andre, som de mistenkte kunne være riktig hus. Vilje banket hardt på, og de tre andre skvatt: ikke hadde de ventet så mye kraft hos den spede skikkelsen, nei!. Døren gled opp av seg selv, og alle tre entret en stor, vakker hall som oste jul.

13. Desember

2011-12-20T16:42:00.000+01:00

"Så vi bør besøke Krystallplaneten etter å ha besøk Julenissen, og håpe at vi kan finne ut mer om SaltEs svakheter der?" spurte Vilje retorisk. Onkel Kløpper syntes det var en fin plan, men Kongen så bekymret ut: "Jeg vet dere med størst sannsynlighet kommer til å spørre Kongen og Dronningen der, men vær forsiktig. Luna er et stort hull i hjertene deres, og de prøver så godt de kan å ignorere det. Nepta også, må dere være ekstremt forsikitge med. Jeg vet ikke om hun spiller på lag med sin sønn, eller om de har brutt bånd så fort SaltE ble voksen nok til å klare seg på egenhånd. Jeg har ikke besøkt den planeten siden Luna døde, hun står meg ennå for nær".Krall hoppet opp, fullstendig entusiastisk mens de andre ennå satt bedrøvet etter den triste historien Kongen hadde fortalt: "Nei, nå reiser vi! Vi får skyndte oss å pakke sekken alver og pike!". Onkel Kløpper ristet på hodet og smilte av sin nevøs engasjement og iver.

Så begynte alle fire å pakke med seg det de trodde de kunne trenge på turen. Varme klær, tau, nok proviant for noen dager og annet rask man tror man trenger, men som alltid ender på bunn av sekken. Mens Krall, full av iver, pakket sekken sin, kom Onkel Kløpper inn til han. "Hei, gutt, jeg tror du kan trenge denne på turen. Den har reddet meg utallige ganger. " Han rakte en veske formet som en mellomstor førstehjelpspute. "Hva er det inne i denne?" undret Krall. "Nåja, du får titte på det etterhvert, men ser du i det nå, vil du neppe tro at du trenger å ha det med, gutt". Krall smilte, og spurte ikke mer, men pakket veska på toppen av sekken. "Sånn. Nå er jeg klar for eventyr!" jublet han nesten. "Nå, nå, du får roe ned litt. Dere møter nok på så mange farlige situasjoner at du skulle ønske du lå trygt her i sengen din, i fosterstilling mens du kunne!". Krall smilte: "Aldri i verden, det lover jeg deg! Vi sees til jul, onkel!".

12. Desember

2011-12-20T16:34:00.000+01:00

Kongen summet seg, og fortsatte:

"Nepta luret mye rart inn i maten til Luna mens hun gikk gravid. Som jeg sa, er dette kanskje årsaken til barnets skjebne. Nepta var livredd for at når barnet kom, ville jeg og Luna bli så knyttet sammen at hun umulig kunne vinne meg. Så hun la slue planer, som vi ennå ikke vet hele historien til. En kald natt i desember fødte Luna et barn. Nepta var den eneste tilstede, så ingen vet hva som egentlig hendte. Nepta og Luna var nemlig på en tur for å se på den nydelige stjernehimmelen man kan se fra planeten, som er helt unik. Det var kun Nepta som kom tilbake, med et barn i armene. Hun fortalte at Luna hadde ikke tålt påkjenningen det tok å føde barnet, og segnet om i armene hennes. Dessverre klarte hun ikke å få med seg både en død Luna, og barnet tilbake, og da barnet trengte varme og mat, begravde hun Luna på en sin egen måte: hun sa hun hadde lagt henne til å flyte på Polarsjøen slik at hun forsvant ut i den store evigheten. Alle gråt, og meg i sær, da hun fortalte historien, og ingen brydde seg om barnet før det ikke lenger var mer tårer å gråte. Da så vi alle hvilken skapning dette barnet var. Selve barnets ytre var skjønt som Luna selv, med mørkt stritt hår. Men ondskapen kunne man se lyse gjennom øynene og ingen andre enn Nepta selv ville oppdra Salt E. Lakris, som hun kalte ham".

11. Desember

2011-12-12T20:39:00.000+01:00

Kongen begynte sin historie:

"For lenge, lenge siden, før dere var født, ja ennå mens onkel Kløpper her, ikke var en kløpper men krabbet rundt og vrælte om mat og kos, og lenge før jeg møtte Dronningen, var jeg ofte på reiser omkring de andre planetene. Spesielt var jeg på besøk på Krystall-planeten. For dere som ikke er så kjent i solar-geografi, er det på Krystallplaneten de lager stjerner. Det er derfra Polarstjernen kommer fra. Hvordan de lager stjerner, er fortsatt en hemmelighet, ja enda større enn hvordan dere, Vaniljepiker, lager Vanilje og hvordan vi lager karameller. Krystallplaneten er den mest mystiske av de alle. Alt er mørkeblått og krystallklart, det glitrer som desembersnø i måneskinn og palasset til kongeparet er så vakkert at det tar pusten fra dere. Kongeparet der, er de mest majestetiske av alle. Men selv om de er svært, svært hyggelige og omtenksomme, kan de raskt vende deg ryggen hvis du behandler noen på krystallplaneten urettferdig.

Kongeparet hadde tre barn, to døtre og en sønn. Sønnen er det ikke mye å si om, men døtrene derimot kunne jeg fortalt uendelig mye. Den yngste, Luna, var den vakreste, hun hadde arvet morens skjønnhet og ynde, men farens styrke og skarphet. Det sies at støv fra Polarstjernen ble drysset i maten til dronningen mens hun gikk gravid, og det forklarer den yngstes skjønnhet. Den eldste derimot, Nepta, var helt alminnelig pen. Hun kunne ikke måle seg med søsteren, noe man merket gikk inn på henne. Hun var blid og snill, men kunne raskt slå seg vred og vrang hvis hun ble overskygget av søsteren.

Det var dessverre den yngste søsteren som var årsak til mine hyppige besøk på Krystallplaneten. Jeg ble stormforelsket, og det ble hun også. Dessverre klarte jeg, uten å skryte, med min gentelemanoppførsel, å sjarmere eldste søsteren også. Dette var noe jeg i min stormforelskelse ikke la merke til med det første. Dette pågikk veldig lenge. En dag fikk jeg bud om at det hastet å komme til Krystallplaneten, så jeg reiste umiddelbart. Det viste seg at jeg og Luna hadde vært tanketomme i vårt svermeri, og dette forårsaket et visst.. uhell. Luna ventet barn. Dette gjorde Nepta rasende: det betød at det var ingen sjanse for henne overhodet. Uten at vi visste det, la hun slue planer underveis. Dette kan forklare hvordan barnets skjebne.. ble. Men det verste hendte da barnet var født. Jeg hadde aldri trodd noen kunne være så grusom mot en av sine egne."

Kongen stoppet historien sin, og ble fallende i dype tanker. Han gråt, nå. De andre lot han ta den tiden de trengte, dette var en historie som Kongen sjeldent fortalte.

10. Desember

2011-12-12T20:22:00.000+01:00

"Det er meget viktig at Julenissen blir orientert, ja" sa onke Kløpper, "dere bør komme dere avgårde til han så fort det lar seg gjøre. Ja med en gang vi har lagt planen, og dere får pakket med dere det aller nødvendigste. Dere bør reise så lett dere kan, helst med bare en liten ryggsekk eller skulderveske. Det kan bli uante reiser og situasjoner å møte på". Kryme merket han skalv litt, dette var salt alvor. "Men hva kan Julenissen hjelpe oss med? Annet enn mer bekymring?" undret Krutt. Både Kongen og onkel Kløpper humret en god stund, før Kongen tok ordet: "Ånei, du. Det er mer ved Julenissen enn dere tror. Han har mange kunstner, og andre verktøy dere aldri har hørt om. Han kan hjepe dere på veien. Uten Julenissens hjelp kommer dere neppe særlig langt". Vilje, som til nå hadde sittet stille og hørt på, ymtet frempå sine tanker: "Men hva gjør vi etter besøket hos Julenissen? Hvor kan vi finne Salt E. Lakris, og hva gjør vi med Polarstjernen?". Krutt så surt på Vilje: "Hø, skal vi ha med kvinnfolk på denne ekspedisjonen også nå?". Den kommentaren ble ikke gladelig møtt, og Krall tok Vilje i forsvar: "Vet du, Krutt, jenter kan faktisk bidra på mange andre måter der vi ikke strekker til. At Vilje er så liten og yndig kan komme godt med skal du se". Og dermed la Krutt den diskusjonen ligge dø.

Planen ble lagt videre: etter et besøk hos Julenissen, skulle de reise til de naboplanetene det lot seg reise til, for å hente spor om hvor SaltE kunne befinne seg, og om mulige svakheter. "Men er det noen som vet hvem Salt E. Lakris egentlig er?" spurte Kryme om. onkel Kløpper så på Kongen med et blikk som gjorde det vanskelig for Kongen å ikke si noe: "Jeg og Dronningen er noen av de få som virkelig kjenner hans historie".

9. Desember

2011-12-12T20:10:00.000+01:00

"Men hva skal vi gjøre nå da? Vi er altfor få til å bekjepe SaltE alene..." Kryme var engstelig og pessemistisk som alltid. "Vi må i hvert fall legge en plan" sa Krall. Krutt så seg om "men det er altfor mange hoder her til å legge en fornuftig en" mumlet han i skjegget. Kongen nikket seg enig med han: "Du har rett. Vi trekker oss tilbake til gjestestua hos meg. Krall, Krutt og Kryme, om dere vil eller ei så er dere nå med ansvaret for å redde både Vaniljepikene, Polarstjernen og Julenissesleden". Alle tre antok det som en selvfølge uten egentlig å vite hvorfor, og nikket samtykkende. "Så, kom med meg. Du også Vilje!".

Kongen ledet an inn herregården - for Karamellkongen syntes et slott ville bli for stort og ensomt når Dronningen ikke bodde der. De tre alvene hadde adri vært der inne, og Vilje ei heller, det var bare de eldre blandt de som fikk komme inn, og gjorde store øyne for hvert rom de ble geleidet gjennom. Til sist kom de inn i et stort rom, høyt under taket og med en god, jevn varme fra den største peisen de noen gang hadde sett. På den ene kortsiden hang malerier av tidligere Konger, og et gammelt kart over planeten. Den andre kortveggen huset bare store, høye vinduer med tunge, mørkeblå fløyelsgardiner. På langveggen, der de entret, var det bokhyller som dekket begge sider. Så mange bøker hadde Krall aldri sett, og han som trodde onkel Kløpper hadde mange! På hver sin side av peisen hang det to kjempestore malerier som trakk Kryme sin oppmerksomhet: det var av Kongen og Dronningen, den gang de var unge og stormforelsket. "Så pen Dronningen er" mumlet han. Kongen gikk bort til maleriet, og sank hen i tanker. "Ja, hun var det, og er det ennå..". Han virket trist. Så kremtet han: "Nå, sett dere ned". Alvene satte seg ned i tre dype lenestoler, også av blått fløyell med gullkantete border. Krall var ivrig: "Det første vi må gjøre er å kontakte Julenissen! Han kan ikke gå uvitende om dette her!" Alle var enige. "Men kanskje det er lurt å hente din onkel Kløpper hit?" spurte Krutt. Kongen tok ordet: "Jeg har allerede sendt to menn for å hente han hit, så han bør være her straks" - og ikke før Kongen hadde sagt det, kom to menn med onkel Kløpper i karamellrullestolen sin. Krall lyste opp, for med onkelens hjelp var de trygge. Så begynte de å koke hodene sammen.

en ikke-kalenderoppdatering.

2011-12-12T09:40:00.000+01:00

Jada, masjävlar, det kommer mer i kveld - men først må jeg på skolen fordi noen faktisk har eksamen i fysikk, imorgen. Imens kan dere nyte det fantastiske bildet av meg og Charles som koser i snøen, hah!

8. Desember

2011-12-09T13:25:00.001+01:00

Spørsmålene om hva lysglimtene egentlig var, stod fortsatt ubesvart. Det samme gjorde historien til Vilje: hvordan kom hun seg unna? «Jeg hørte de begynte å marsjere mot utgangen. Jeg holdt pusten mens jeg så alle Vaniljealvene ble ført bort mot fartøyet til SaltE, mens Non-Stop-hæren dyttet og skubbet de bortover. Langt bak mengden kom SaltE alene og så seg grundig om. Han stanset veldig nær meg, snuste og sniffet. Jeg merket han visste om mitt nærvær, men stod som en saltstøtte. Han ventet til alle andre hadde gått om bord, før han til slutt snudde seg og stirret meg rett inn i øynene. Men åå, det var de rareste øynene jeg noensinnne hadde sett! Ytterst lyste de av blindt hat, men jeg så forbi og så noe... noe jeg ikke kunne beskrive. Det var en rar følelse.» Vilje forsvant litt inn i tankene sine.

«Fortell da! Vi dør av spenning her. Skal vi klare å redde Vaniljepikene og julen må du fortelle, Vilje!» Krutt begynte å bli brysk, og stemmen hans fikk Vilje til å samle seg: «Jasså, enn desertør?» sa han spydig mot meg. Jeg svarte ikke. «Men jeg vet hva vi kan gjøre med deg, ja..» Jeg merket at tankene hans kvernet litt. «Jeg gir deg en sjanse til å løpe alt du kan og redde deg selv, løp mot Karamellalvene hvis du klarer! Og med denne beskjeden: Vaniljepikene slipper fri, mot at jeg får Polarstjernen og Julenissesleden!» Så tok han tak i meg, kastet meg så langt han klarte. Det var slik jeg skrubbet meg opp, før jeg løp alt jeg kunne. Og resten vet jo dere nå.

7. Desember

2011-12-09T13:17:00.001+01:00

Vilje husket veldig godt alt SaltE hadde sagt, og siterte detaljrikt: «Hør, hør, små nusselige Vaniljepiker! Dere har ingen mulighet til å unnslippe nå. For hver av dere som prøver, vil en Non-Stop-undersått få tak i dere, og føre dere tilbake til cellen på Lakrisfartøyet mitt, der dere kun får Lakris og brun julebrus til næring – resten av livet. Så hør nå på meg, så går det dere godt! Det lønner seg å være på min side, for snart, snart, er julen og universet mitt! [ond latter]». Vilje tok en lang pause, pustet dypt før hun fortsatte: «Men skal jeg få det til, trenger jeg en del verktøy». Krall måtte avbryte igjen: «Hah! Han er for feig til å kalle det hjelpemidler. Hadde han vært så mektig som han tror han er, hadde han klart seg uten!». De andre hysjet på han, og Vilje fortsatte: «Polarstjernen og Julenissesleden skal bli mine, men de eneste glupingene som vet å få tak i det er Karamellalvene. Dere kjenner alle til Kralls onkel Kløpper». Alle så på Krall, som følte seg plutselig veldig skyldig. «Men skulle jeg få Karamellalvene til å hjelpe meg, måtte jeg finne deres svakeste punkt: nemlig dere. Så nå bortfører jeg dere til et hemmelig skjulested hvor dere skal sitte som mine skjønne fanger til Polarstjernen og Julenissesleden er i min disposisjon».

6. Desember

2011-12-09T13:16:00.002+01:00

«Men hva hendte videre? Hvordan kom du deg hit? Hvorfor er du så oppskrapet» Det var typisk Krall å spørre om de nøytrale faktaene, enn å spørre om hvordan det egentlig hadde gått med alle de andre Vaniljepikene. «Hysj da, Krall, la henne fortelle videre, ikke vær så utålmodig!» Det var sjelden Kryme kjeftet på andre – han var tydeligvis spent på fortsettelsen selv. «Det var veldig mange lysglimt. Jeg tror de kom fra den dingsen Salt E. Lakris hadde med seg inn. Jeg hørte masse skrik fra alle de andre, noen hulket. Selv turte jeg ikke annet enn å fryse til is og se hva som hendte. Hva kunne lille jeg gjøre mot hele Non-Stop-hæren?» Vilje hadde sluttet å hulke, og var blitt mer seriøs i fortellingen sin. «Nei, det var mye bedre du kom deg hit og kunne videreformidle til oss hva som hadde hendt» skjøt Kongen inn. Vilje fortsatte: «Jeg husker jeg hørte latteren til Salt E. Lakris underveis, den var grusom. Men på et tidspunkt sluttet glimtene, og alt var stille en stund, før jeg hørte den brutale stemmen til Salt E. Lakris (heretter forkortet med SaltE).» Kryme klarte heller ikke være tålmodig stort lenger: «Men hva sa han da?!».

5. Desember

2011-12-06T07:22:00.000+01:00

I dag har jeg eksamen så da blir det bare litt kreativt:

Hva Vilje så fra skjulestedet sitt, tegnet etter fri fantasi (kan vike fra virkeligheten). Salt E. Lakris og Non-Stop-hæren.

4. Desember

2011-12-06T07:07:00.000+01:00

(bedre sent enn aldri?)

Vilje så litt forskremt ut, og nølte veldig med å begynne å fortelle hva som egentlig hadde hendt hos Vaniljepikene. "Det begynte i går kveld. Vi var alle piker i gang med å pakke siste rest av super-Vanilje så dere skulle få nok til produksjon i begynnelsen av desember. Jeg snek meg unna for å spise litt, selv om jeg ikke hadde lov, men jeg var så fryktelig sulten. Jeg hadde gjemt meg i en liten innhulning i muren inn til pakkeverkstedet, hvor jeg alltid pleier å sitte når jeg sniker til meg mat. Der kan ingen se meg, men jeg kan se hele tunet. Plutselig oppdager jeg en mørk skikkelse etterfulgt av mange bittesmå. Selv om jeg aldri har sett Salt E. Lakris og Non-Stop-hæren hans, så skjønte jeg umiddelbart hvem det var. Det gikk kalde grøss nedover meg når jeg så de komme marsjerende i takt mot verkstedet. Salt E. Lakris hadde en stor, avlangt gjenstand i hendene som så fryktelig farlig ut! De gikk rett forbi meg, og luktet alt annet enn Vanilje og Karamell. Salt E. Lakris trengte ikke engang sparke inn døren, fordi jeg hadde glemt å låse den. Når jeg skjønte det var min feil så holdt jeg på å hikste og hulke kjempehøyt, men kom på at da knne de jo finne meg. Alle marsjerte de inn i verkstedet, fortsatt med takt. De lukket ikke døren, så jeg fikk med meg mange voldsomme lysglimt der inne, og masse skrik fra de andre Vaniljejentene. "

Kongen så ytterst bekymret ut. Salt E. Lakris var hans verste fiende, men også hans største hemmelighet. Lenge før han møtte Dronningen, hadde han nemlig besøkt en annen planet. Her hadde han forelsket seg i den vakreste kvinnen han kunne drømme om, og da hender oftest det som hender. Men hun ville ikke ha karamellkongen annet enn den lille stunden han var på besøk, han var altfor myk for henne. Resultatet ble allikevel Salt E. Lakris - universets farligste og skumleste vesen. Og dermed turte aldri Kongen fortelle andre om hvem Salt E. Lakris egentlig var - da ville ingen ha han som konge lenger.

3. Desember

2011-12-03T15:31:00.003+01:00

Før vi fortsetter historien, og finner ut hva som egentlig hadde hendt hos Vaniljepikene, er det av hensyn til Krutt, Kryme og Krall, forfatteren selv og dere lesere, nødvendig å fortelle deres historier og hvem de er.

Krutt som tidligere nevnt, er den barskeste av de tre alvene. Krutt har, som dere kanskje har oppdaget, en dialekt som tilsvarer nordtrøndersk, og det er ikke uten hensikt. I likhet med jordklodens nordtrøndere, er det viktigste for Krutt å være skikkelig barsk og mann. Han har det største skjegget på hele planeten Fudge, men også den største karamellmagen. Krutt har ingen familie lenger, og er derfor familiens patriark. Han kan være krass og nesten slem til tider, men innerst inne er han egentlig en skikkelig god bamse som gjør alt for å beskytte sine to beste venner, Krall og Kryme.

Krall derimot, er den fornuftige av disse tre. Hadde han bodd på jordkloden hadde alle trodd han var MacGyvers læregutt. Dette forklares ganske enkelt av onkelen, som er hans eneste gjenlevende slektning, som var planetens MacGyver før han havnet i en ulykke under karamellkokingen og er nå lenket til karamellrullestolen sin. Krall kan nesten alt om realfag, og det er ikke uten grunn at han er karamellprosessens hovedgeneralmajor. Krall er i motsetning til Krutt (som er en bamse av størrelse), høy, muskuløs og har den kuleste hockey-alvesveisen historien noen gang har sett. Ja, kuleste – ikke styggeste. Krall elsker å løse alle problemer han kommer over, og tenker som oftest rasjonelt. Etter en meget uheldig romanse med en Vaniljepike (som vi her unnlater å nevne navnet på foreløpig) har Krall blitt en hundre prosent rasjonell alv som aldri lar følelsene styre. Hvis Krutt eller Kryme er i fare, blir han dermed sjelden satt ut av spill.

Kryme, å lille Kryme, er trioens lille-lillebror. Han stammer, er dødelig sjenert og en typisk Ludvig som er redd for den minste lille ting. Men også han kan overraske: hvis det er noen som står han nær, er motet hans større enn David i løvens hule. Krymes lille uheldighet er at han rødmer for de minste småting, og det er oftest meget avslørende. Kryme har fire eldre søstre og to gamle foreldre som fortsatt bor på planeten, og han elsker å komme hjem og bli dullet med når han har en frihelg.

2. Desember

2011-12-02T10:23:00.000+01:00

Det ble mye summing på tunet hos Kongen med oppspilte karamellalver. Plutselig hørtes det noen store hulk, og noen mindre hikst, og alle snudde seg dit lyden kom fra: broen. Ut i fra porten i enden av broen, ja for det var en port der også, kom en yndig liten Vaniljepike. Hun hadde fillete klær, skrubbsår på både knær og albuer, og virket veldig forfjamset da hun så opp og møtte en hel mengde Karamellalver og Kongen. Kryme, som vanligvis stammet og var veldig sjenert, overrasket alle med å gå henne i mot og geleide henne ned på en stubbe (ja de hadde stubber på planeten de også, hvor ellers skulle de få energi til å koke karameller?). "H-h-vem er du?" fikk han stotret frem til slutt. "J-j-jeg h-heter V-v-ilje og er en V-v-vaniljepike" sa hun mellom hikstene sine. Kryme fikk plutselig mot i brystet når han hørte at det var flere enn han som var sjenert. "Vilje! Så fint. Men hva har hendt med deg? Du er jo både vaniljegul og lakrisblå?" Folkemengden kom tettere innpå nå, de var svært svært nysgjerrige.

Ja, hva hadde egentlig hendt der borte hos Vaniljepikene? Og hvorfor kom Vilje til Karamellalvene alene, uten vanilje?

Adventskalenderen 1. Desember

2011-12-01T10:28:00.002+01:00

På videregående skrev jeg en julefortelling i flere deler, som jeg delte med klassen sånn underveis. Jon Jon Jonny og Julenissen het den. Den var brainstorm-skrevet, veldig elendig, helt absurd og fullstendig umulig å avslutte (vi snakker om en slem mann som skulle ta over verden med en sennepsmaskin, og Jon Jon Jonny (helt uvitende om at det var Julenissen) samarbeider med Jul E. Nissen for å få det til før jul. Med fine paint-tegninger til illustrasjon. La oss si det slik: økonomitimene var dritkjedelige.

Så jeg tenkte å gjøre det samme her: skrive helt fullstendig rablerier uten å tenke, hver dag frem til julaften. Kanskje kommer det noen dager senere, og mest sannsynlig er det utrolig dårlig norskmessig. Og en smule barnslig. Men pytt.

Karamellalvene og jakten på Vaniljepikene
I et land langt, langt borte, så langt som nesten til planeten Pluto bodde det et folkeslag uten like. Folkeslag er forøvrig feil benevnelse, for det var snakk om alver. Der bodde selveste Karamellalvene. De var ganske mange, men små av vekst som alver vanlgivis er. De var også fryktelig søte. De var så søte, at det eneste de gjorde, var å lage karameller slik at alle på jordkloden skulle få nok karameller til jul, for karameller er viktig. De laget smørbukkarameller, vaniljefudge, karamellpudding og alt annet som hadde med, ja nettopp - karameller å gjøre. For å lage karameller hadde de vanligvis alt de trengte: de hadde sukkerplantasjer som ble styrt av sukker-enheten, de hadde store fjøs med kuer som produserte fløte fremfor melk,
som ble styrt av fløte-enheten, og de hadde en hemmelig stjernebro fra Fudge, som var planeten til Karamellalvene, og over til naboplaneten Orkidé, for å få vanilje fra Vaniljepikene. Karamellalvene var veldig glad i Vaniljepikene, og noen ganger hendte det at en Karamellalv røvet en Vaniljepike med seg over da de møttes på brua. Det gikk oftest veldig bra. Karamellalvene hadde derimot aldri vært hos Vaniljepikene, de pleide å få vaniljen levert midt på brua, for alt var temmelig hemmelig hos pikene. Det lagde universets aller beste vanilje, og hemmeligheten ville Vaniljepikene ha for seg selv. Kongen til Karamellalvene var den eneste som hadde vært der, for han var gift med dronningen til Vaniljepikene.

På Fugde var det også en liten enhet som lagde smakstilsetnigner til karamellene, nemlig Sjokoladeelefantene. De var bitte små, mindre enn dvergelefanter, og holdt til for seg selv der de puslet med kakaobønnene sine. Bananfluene sørget for banansmak i enkelte karameller (England var spesielt sære på den kanten), mens Nøtteknekkerne hadde orden på alle slags nøtter som kunne brukes i produksjonen. Det var med andre ord en meget flittig og koselig planet å holde til, spesielt i desember.

Det var første desember - for de også hadde den samme kalenderen som jordkloden, for å følge med når det ble jul, snøen hadde lagt seg slik den skulle gjøre og produksjonen ble økt med tre eksponenter denne dagen. Eksponentene ble økt en for hver dag frem til den 22. desember. Krutt, Kryme og Krall var de tre som pleide å hente vanilje, men denne gangen kom de løpende fra overgangen til kongen uten vanilje, og var helt fortvilet. "Vaniljepikene møtte oss ikke!" ropte Kryme. "De hadde bare lagt igjen en lapp" svarte Krall. Kongen så bekymret ut, og lurte på hva det stop på lappen. Krutt, den barskeste svarte bryskt "Vi får itj meir vaniljj førr vi hi gidd Salte Lakris det hainn vilja ha". Kongen så enda mer bekymret ut, for Salt E. Lakris var den største og skumleste fienden de hadde der. "Hva ville han ha?" var spørsmålet, kort og kontant. Kryme stammet frem med gråten i halsen "P-p-polarstjernen og Julenissesleden".

(nå må jeg ta bussen, fortsettelse følger i morgen).

ambisjoner

2011-11-30T08:02:00.001+01:00

Jeg er glad jeg har ambisjoner. Mange ambisjoner!

Det er de som får meg opp om morgenen. Det er de som får meg til å velte kadaveret ut av den utrolig varme dundyna og ut på et iskaldt gulv grytidlig for å lese kjemi. Det er ambisjonene mine som får meg til å ville ting, gjøre de, holde ut. Lære noe nytt hele tiden. Dog er det ikke snakk om å holde ut heller, i grunn, i og med at jeg har motivasjonen og interessen. Ingen motivasjon, ingen ambisjon - men ingen ambisjon, ingen motivasjon.

Jeg vet at jeg vil ha gode karakterer for å øke mulighetene til å få drømmejobbene når jeg er ferdig. Jeg vet at mine tro største drømmer; en jobb jeg elsker, muligheten til å skrive på fritiden og et koselig hjem å bo i, er litt nærmere hvis jeg leser litt ekstra på de forbaskede kjemiformlene.

Så kjære motivasjon - ikke forsvinn nå, nå når jeg endelig har funnet deg tilbake. Så skal du få ta litt juleferie du også, når den tid kommer.